15.04.09 Klasseledelse

15.04.09

Ledelse i læringsfelleskap

Klasseledelse går ut på at læreren har ansvar for å nå alle elevene. Kunsten er å finne ut hva som bor i elevene og hva de er gode på. Som lærer er vi i kontakt med følelser og tanker hos elevene. Det er store forskjeller i bakgrunnsmiljøet til elevene som må tas hensyn til. Bak fasaden på 50-tallet var det større forskjeller enn det er nå. Dette har nok jevnet seg ut i dagens samfunn. Samfunnet er i stadig forandring noe som også lærere må ta hensyn til. I 1910 skrev John Dewey,( amerikansk filosof og psykolog),” Kunnskap og ideer skapes bare i situasjoner der elevene må lære av erfaringer som har mening og betydning for dem!” Dette stemmer nok blant dagens elever også.

Det er mange gode tips for å være en god klasseleder.

·         Tips nr 1. Vær en tydelig leder! Vær alltid ”den voksne” i klassen

·         Tips nr 2. Vær forberedt! Vær alltid forberedt på at ting ikke går som planlagt!

·         Tips nr 3. Forutsigbarhet!

·         Tips nr 4. Et nært hjem- skole samarbeid. Opplæring skal skje i samarbeid mellom skolen og foreldrene. Dette må være forebyggende. Gjensidig respekt er alfa og omega. Det er også viktig å forklare foreldrene at de også har et felles ansvar for at hele klassen skal fungere. Dette bør gjøres på det første felles foreldremøte.

·         Tips nr 5. Voksen- koordinering

 

Hva er så en lærers rolle? En lærer må kunne:

·         Være en faglig ressursperson.

• Tilrettelegge undervisningen.

·         Sette grenser og løse problemer.

• Være en pådriver og inspirator (forbilde) for elevene.
• I elevenes øyne er læreren en ”Mester” og veileder
•  En omsorgsperson
• Medarbeider og samarbeidspartner
• Planlegge, vurdere og utvikle

 

Det er også viktig å tenke på at barn av i dag skal ut i yrker som kanskje ennå ikke finnes. Utviklingen går i en rasende fart, og det er ikke alltid lett ” å henge med i svingene”. Vi må lære elever å stille spørsmål som går utover det de lærer i pensum. Et godt læringsmiljø må fokusere på: Fysisk miljø, Sosialt miljø, organisering, undervisning og læring. Tilpasset opplæring er et fokus som også må stå i sentrum. Hvis lærerne gjør jobben sin og samarbeider vil dette gå bra. Samspillet mellom lærere på samme skole er utrolig viktig. Rektor har også en stor rolle for at miljøet på skolen er bra. En god klasseleder må også ha evnen til ha en dialog med elevene. Man bør kjenne elevene godt nok til å slippe å true med glemmekryss og nedsatt ordenskarakter.  Personlige faktorer er viktig. Læreren må bygge på autoritet, humor, kontaktevne, samarbeidsevne, kreativitet og fleksibilitet. Læreren må også fokusere på at innholdet i skolen er viktigere enn de praktiske løsningene!

Klasselederen skal alltid ved sin væremåte klart viser at er han/hun som har ledelsen. Behovet for klasseledelse må jo vurderes i forhold til elevenes alder, spredning og adferd samt undervisningens målsetting. Man kan ha en dialog og diskutere saker med elevene, men overlat aldri avgjørelsene til ungene. Det kan være lurt å sette av litt tid i starten av timen til å snakke litt sammen med elevene før du begynner å snakke fag! Det å bestemme hvilke konsekvenser elever skal få ved uro i klassen er aldri lett. Dette må gjøres i samarbeid med både foreldre og elever. Vi kan ikke ta over hele oppdragerrollen til barna. Riktig oppdragelse må elevene lære hjemme. Man må også være enige om konsekvenser i samarbeid med medarbeidere og rektor, slik at en lærer ikke står alene om dette.

Klasseledelse går jo ut på å få til et godt læringsmiljø i klassen. Man må skjerme aktivitetene i klassen mot ytre og indre forstyrrelser. Derfor er det en fordel at foreldrene gjør skolen oppmerksom på hvis det skjer store forandringer i tilværelsen til en elev. Da er det lettere for læreren å forstå hvorfor hvis en elev plutselig har forandret sin atferd. Det er nok også viktig at rutiner og regler er tydelige så de ikke er vanskelige og følge opp. Hvis læreren ikke kan følge opp reglene som er satt så kan reglene ikke brukes. Det som også er viktig å huske på er at kunnskapslæreren og omsorgslæreren går hånd i hånd.

 

Atferdsvansker i skolen 25.03.09

Atferdsvansker i skolen.

Denne onsdagen har vi hatt forelesning om atferdsvansker i skolen med Kai Robert Johansen som foreleser. Kai Robert har jobbet med dette i hele sitt voksne liv.  Han er undervisningsinspektør ved Tunhaug skole i Sarpsborg, og er også musikklærer ved Kruseløkka ungdomsskole, som også ligger i Sarpsborg. Forelesningen var en utrolig spennende og lærerik opplevelse. Kai Robert gjorde denne dagen til noe spesielt ved å legge frem stoffet på en levende og engasjerende måte. Jeg koste meg gjennom hele forelesningen.

Temaet gikk ut på om hvordan skolen kan forebygge og løse atferdsvansker blant barn og unge i dagens skole. Hva legger vi i begrepet atferdsvansker? Med atferdsvansker mener vi barn som ikke klarer å tilpasse seg en ”vanlig” hverdag, og har vansker med å oppføre seg. Men det er farlig å låse seg fast i en type atferd.  Debatten om atferdsproblemer i media går på de som bråker og skaper uro i klasserommet. Men det kan også være elever som er ”skoleflinke” men mangler sosial kompetanse. Sosial kompetanse er like viktig som å mestre det faglige i skolen. En elev kan også ha atferdsvasker i forhold til enkelte ting. Dette er det ikke like stor fokus på.

Faglæring er ikke noe verdt for elevene hvis de ikke har sosial kompetanse. Sosial kompetansetrening bør starte allerede om morgenen til første time. Det er viktig å sette av tid til dette. Som lærer er det viktig å bruke tid på hver elev. Det er en investering for hvordan resten av dagen vil bli. Dialogen mellom elev og lærer er alfa og omega!! Et håndtrykk sier mye! Øyekontakt er viktig. Det er også viktig å se hele eleven og vise at du bryr deg om eleven som et helt menneske.

 Kai Robert snakket en del om involveringspedagogikk. Ingen av hans elever blir straffet. Han mener de allerede er blitt straffet nok fra før. Mange av disse elevene har kanskje hatt en vanskelig oppvekst. Et menneske vokser på å få ros ikke straff. Dette er nok noe å tenke på. Skolen må også ha regler som alle forstår, og konsekvenser isteden for straff. Konsekvensene må være fornuftige. Konsekvenser kan også være positive i form av belønning. Dette er konsekvenspedagogikk. Ha fokus på det som er bra. Å forebygge er det aller viktigste! Lavt stemmebruk er også bra å bruke og læreren må være veldig klar hvem som er sjefen i klasserommet.

Det er mange som har vært skulkere av de elevene som går på Tunhaug skole, og deres eneste mål er å gjøre det ”surt ”for læreren. Det er også skolevegrere som har blitt mobbet, til og med av noen lærere. Det finnes dessverre lærere som tenker at han/hun kan slenge med leppa til en elev. Det er selvfølgelig ikke riktig. Lærer og elev må ha en felles respekt for hverandre. Som lærer må du også være en tydelig voksen. Du må stå inne for det du gjør og sier. Regler skal gjelde for både elever og lærer. Man må sette klare grenser, og ha en god dialog med elevene samtidig som du viser at du er sjefen. Sett krysstallklare avtaler med elevene, og det er viktig at læreren også holder denne avtalen. Dette vil gjøre at elevene blir trygge på læreren. Bli også enige om felles regler. For å få ro i klassen skal man bruke lav og rolig stemme. Dette er fordi eleven skal øve seg på å ta imot en beskjed fra en voksen uten at læreren høyner stemmen. Det er jo også mange elever som har en diagnose. Men elevene kan ikke gjemme seg bak en diagnose. De kan ikke oppføre seg dårlig for det om de har en diagnose. Dette synes jeg er viktig å tenke på.

 Kai Robert snakket også om at elever med atferdsvansker må få opplysninger om hva som skal skje i neste time. Dette krever mye planlegging av læreren. Dette kan også gjøres i en vanlig klasse. Tålmodighet er nøkkelen!! En beskjed må kanskje gis mange ganger. Forutsigbarhet skaper trygghet hos elevene, og en hver skole må ha en felles pedagogisk plattform. Skolen må ha bestemte regler å gå etter. Regler som alle forstår!! Derfor bør man ikke ha for mange regler. Læreren skal slippe å fronte dette alene. Derfor er det også viktig at foreldrene er enige i reglene, og at reglene følges opp.  Investering i samarbeid med foresatte gir mye glede hele skoleåret. Læreren må bruke tid på dette for å bygge relasjoner med elevens foresatte, med arbeidskolleger og elever. Det er også lurt å ringe, og fortelle foreldrene om positive ting eleven har gjort, ikke bare fokusere på det negative. De fleste foreldre er nok mest vant til at hvis de får en telefon fra læreren er det som regel noe negativt eleven har gjort seg skyldig i.

 Grunnlaget for atferd starter på 1-trinn. Den plattformen som blir lagt i første klasse er alfa og omega for hvordan skolegangen blir for eleven. Derfor er det viktig å ta seg litt tid til sosial omgang sammen med elevene. Å avslutte fredagen med noe positivt er lurt å gjøre, for da starter eleven helgen med en god følelse. Det sosiale samværet er veldig viktig i skolen. Jeg vil avslutte med rosepedagogikken som Kai Robert viste oss studenter. Bokstavene i ROSE står for gjensidig respekt og en god relasjon ikke bare mellom lærere og elever, men mellom alle mennesker.

             Rosepedagogikken

      R. Lære å ta imot ros

      O. Lære å gi og ta imot omsorg

      S. Lære å bli et sosialt vesen

      E. Empati, lære å ha medfølelse med andre

Den flerkulturelle skolen 18.03.09

Den flerkulturelle skolen del 2

Vi har i dag hatt forlesning om den flerkulturelle skolen ved Kari Spernes. Foredraget handlet om hvilke utfordringer det er og hvilke ressurser vi kan bruke i skolen. Under utfordringer og ressurser er det tre punkter.

1.       Innlemmingsstrategier

2.      Foreldresamarbeid

3.      Mangfold som ressurs

Vi snakket også om hva innlemmingsstrategi er både på mikro, meso og makronivå.

Mikronivå: barnet og familien

Mesonivå: barnehagen, skolen og lokalsamfunnet

Makronivå: kommune/ stat, utdanningssystem/ utdanningspolitikk

Hva betyr det å innlemmes i et samfunn? Vi må nok være mer bevisst på at barn fra en annen kultur ikke har de samme tradisjoner som oss. Et eksempel er den tradisjonelle norske matpakka. Hvis disse barna ikke har med seg grovt brød i matpakka blir det fort til at de ikke har med seg ”skikkelig” mat. Vi ”rynker” litt på nesa hvis de har med seg loff med Nugatti eller kaker. Vi må nok lære oss å se dette også fra en annen vinkel. Mange av disse barna er ikke vant til vår type matpakke, og kanskje de spiser veldig sundt til andre måltider. Har en elev med noe spennende kan man heller snu dette til noe positivt, og at flere kanskje kan få smake.

Kan innlemmingsstrategi være forskjellige på ulike nivåer? Kan det være sammenheng mellom innlemmingsstrategi og ideologi, og hvilken sameksistens er ønskelig? Skal vi ha pluritisme (mangfold, godta forskjeller) eller assimilering (likhet, at alle skal gjennom samme trakt)? Dette er spørsmål vi må stille oss og reflektere litt over. Er det en måte å spise eller kle seg på som viser at man er norsk? Eller har vi lett for å tenke at de barna som er mest lik nordmenn av utseende er de som lettest blir inkludert i samfunnet.

 Det er gjort en undersøkelse om hvilken innlemmingsstrategi som gir best resultat. Dette var en internasjonal undersøkelse med 13 land deriblant Norge. Denne undersøkelsen viste 4 ulike ”typer” innvandrerungdom.

 Den diffuse typen:

Verst ute å kjøre er den diffuse typen – som verken kjenner seg hjemme i foreldrenes kultur – eller i den norske. Denne gruppen – som scorer lavt både på livskvalitet og skoletilpasning - utgjør i Norge 27,1 prosent. – De mangler etnisk identitet, og risikerer å utvikle antisosial atferd. De har liten kontakt med foreldrenes tradisjon. Men de er også negative til det nye landet. For eksempel behersker de språket dårlig. Dette er ungdommer som kan få atferdsproblemer og som ofte sliter med dårlig psykisk helse.

Den etniske typen:

Dette er ungdom som først og fremst orienterer seg mot sin opprinnelige kultur. De snakker sitt eget språk, har venner fra egen etniske gruppe og behersker ofte vertssamfunnets språk dårlig. Den etniske typen scorer bra på psykisk helse, men dårlig når det gjelder tilpasning på skolen og i samfunnet for øvrig. 29,5 prosent

Den nasjonale typen:

Den nasjonale typen passer bare 14,6 prosent av ungdommene i den norske delen av undersøkelsen. Det er de som går helt opp i den nye nasjonale identiteten, på bekostning av den opprinnelige kulturen. De bryr seg lite om familien, snakker så å si bare vertslandets språk og er utelukkende sammen med kamerater fra det nye landet. Men de scorer ikke høyt på livskvalitet, og greier seg heller ikke spesielt bra.

Integreringstypen:

Den største gruppen – som jevnt over klarer seg bra – hører til integreringstypen. Dette er ungdom som respekterer sine foreldre, men som også gjør bruk av vertslandets kultur. De velger seg det beste fra begge verdener, og scorer høyt på selvtillit, tilpasning og livskvalitet. Nesten halvparten av de 8000 ungdommene tilhører denne gruppen. I Norge derimot, gjelder det bare rundt 28,5 prosent

Det er ganske overraskende å se at den nasjonale typen ikke klarer seg spesielt bra. Spesielt siden de gjør alt for å innlemmes i det norske samfunn. Men dette tyder kanskje på at de mister en viktig del av sin identitet på veien. Integreringstypen er jo den som klarer seg best. Det er fordi disse ungdommene klarer å leve med to kulturer. Respektere sine foreldre samtidig som de gjør bruk av vertslandets kultur. Men i Norge gjelder jo dette bare 28,5 % av ungdommene. . Det er jo et tankekors hvorfor det er slik.

Har skolen i dag et bevisst valg innlemmingsstrategi? Og er den styrt innenfra eller utenfra? Vi tror skolene har en strategi, men den er ikke klar nok og den følges ikke opp i praksis. Det handler mer om morsmål opplæring for at elevene skal forstå språket og språket er det viktige! Om man setter ord på begreper og får en diskusjon med skolen/ organisasjonen så finner man en bevissthet på hva ordet egentlig inneholder og hva man mener med det. Man må felles finne ut av hva man legger i begreper for å trekke i samme retning og finne en strategi.

Hvorfor er foreldre samarbeid så viktig?

Det er en lov fra 2003 som sier at foreldrene står fritt til å velge hvilken religion barna deres skal vokse opp i. Vi har også fått ny formålsparagraf som legger mer til rette for flere trosretninger. Men det er ikke alltid så lett. Hva kan læreren gjøre når man ikke får kontakt med foreldrene og de ikke møter til konferansetime eller møter.  Hva skal man gjøre om dem gang på gang ikke dukker opp?  Skal læreren sende brev, ringe eller gå på hjemmebesøk? Man må i alle fall prøve å gjøre så mye som mulig. Det er alltid eleven som taper om samarbeidet ikke fungerer.

Kari Spernes fortalte om tre ulike samarbeidsformer:

Mangel teori:

Ser etter hva foreldrene gjør som gir barna mangler. –mat, klær, leksehjelp osv. Alt de ikke gjør og ikke forstår.

Kontekstteori:

Trekker foreldrene inn der de kan ha de som en ressurs! Bruker de i flere sammenhenger. Til transport, til kakebaking, til dugnad osv.

Samspillteori:

Dette er et reelt samarbeid! Ansatte og foreldre legger premissene for samarbeidet i felleskap. Samarbeidet er preget av dialog!

Det vi må være klar over er at vi har et veldig annerledes hiarkisystem i Norge enn kanskje barn av innvandrere er vant til. I Norge stiller elevene likt, lærere og foreldre er like mye respektert av barnet. I mange andre kulturer er det rangering mellom elevene, de flinke hopper opp i klasse og blir verdsatt høyere. Lærere er mer autoritære enn foreldre. Så foreldrene til innvandrere forstår ikke alltid hvorfor eleven ikke forstår et tema når han går i 6 klasse. Det er også ganske vanlig oppfatning at elever ikke må stille læreren spørsmål som han/hun ikke kan svare på med en gang. Foreldrenes oppfatning er da at læreren blir stilt i et dårlig lys, og at eleven er frekk. Disse forskjellene er det viktig å forklare foreldrene, så det blir lettere for dem å forstå barnets skolehverdag. Læreren må også forklare foreldrene ordensreglene ved skolen. Dette kan rydde opp i mange misforståelser mellom foreldrene og skolen. Men det som er det aller viktigste er og alltid å tenke på barnets beste i alle situasjoner.

 Kari Spernes viste oss en film som hun selv hadde hatt regien på. Det var en dokumentar som handlet om hvordan det var å komme til Norge, og et tips til andre som kom til Norge. Rett og slett om hvordan barnas barnehage og skole fungerer i hverdagen. Det er kanskje en ide å bruke en slik film på et foreldremøte for å vise hvordan hverdagen til en innvandrerfamilie fungerer. Det er også veldig stor forskjell på hva foreldre synes at en 10åring bør kunne. Vi fikk anbefalt et spill av Kari som vi kunne bruke på et foreldremøte, for å vise foreldrene at det er mange ulik meninger om dette.

Det som er viktig i et klasserom er samspillet mellom læreren og elevene. I klasserommet er det et VI. Elevene må få følelsen av å være en del av fellesskapet til tross for at de er annerledes. Hvordan skal vi som lærer møte barna i en spesiell situasjon?

For eksempel å gjøre stas på deres tradisjoner. Kanskje læreren kan spørre foreldrene om bidrag til undervisningen. Det kan jo også bli et problem med svømming for jenter som er opplært til ikke å vise nakenhet.  Så lenge det er et problem for foreldrene så er det et problem for barna. Dette er et spørsmål om kollektiv og individuell kultur.  Det er skolens oppgave å legge til rette for svømmeundervisning for barnet så ikke dette blir et problem. Det er også viktig at elevene får morsmålundervisning ved siden av vanlig undervisning. De som trenger morsmålet for å klare å lære seg norsk, får dette tilbudet på alle skoler i dag. Morsmål er det språket som foreldrene til eleven snakker.  Å bygge på elevenes erfaringer er også kjempeviktig. Læreren kan bruke forskjellig kjønnslitteratur i undervisningen for å vise ulike kulturer. Det finnes masse bra litteratur å bruke. Det er også mange av foreldrene til innvandrerbarn som synes det er moro å lese barnelitteratur. For eksempel Pippi langstrømpe som er å få tak i på mange forskjellige språk.

 

 

 

Den flerkuturelle skolen 11.03.09

Den flerkulturelle skolen.

Vi har i dag hatt et foredrag av Kari Spernes om temaet den flerkulturelle skolen, Del 1.

De grunnleggende begrepene i den flerkulturelle skolen er migrasjon, kulturforståelse og sosialisering. En flerkulturell skole er en skole som ser på mangfold som normalt.

I Kunnskapsdepartementet 2004 (Definisjon i første utgave av strategiplanen) står det at definisjonen av betegnelsen om en flerkulturell skole er:

 En flerkulturell skole er kjennetegnet ved et personale som ser på det flerkulturelle og et mangfold blant elevene, foreldrene og lærerne som normaltilstand og bygger på dette i sin skoleutvikling.  De voksne ivaretar elevenes rett til å være annerledes, deres forskjellighet og i fellesskapet.

Det fins mange ulike planer for flerkulturell skole. De fem hovedmåla tar for seg de ulike ting. Det er også opplæring i fengsel.  Det er også utredet en strategi for bedre læring og større deltakelse av språklige minoriteter i barnehage, skole og utdanning 2007-2009. (revidert utgave – tidligere fra 2004 -2009.)

De Fem hovedmåla er:

¡  bedre språkforståelsen blant minoritetsspråklige barn i førskolealder

¡  bedre skoleprestasjonene til minoritetsspråklige elever

¡  øke andelen minoritetsspråklige elever og lærlinger som påbegynner og fullfører videregående opplæring

¡  øke andelen av minoritetsspråklige studenter i høyere utdanning

¡  bedre norskferdighetene til minoritetsspråklige voksne

Strategiplanen inneholder totalt 38 tiltak. En viktig del av satsningen blir å undersøke måloppnåelsen på de ulike områdene. Det er en del spørsmål å stille om det. Flerkulturelle elever, hvem er i det? Er jeg flerkulturell eller monokulturell. Å være monokulturell betyr en sammenligning mellom muslim og norsk. Det finnes jo mange muslimer som er norske.  Når kan en person kalle seg norsk? Hvem bestemmer i tilfelle det? Det er viktig at en lærer fokuserer på at inne i et klasserom er alle et Vi. Alle elever skal være inkludert uansett bakgrunn. Fram til i fjor var ordet utlending definert med at hvis du kom til Norge med utenlandske foreldre var de utlendinger. I dag er barn som er født i Norge ikke utlendinger, men barn av innvandrere. Innvandringshistorien i Norge er lang. Det har også vært skiftende innstillinger til innvandring i Norge.

Norge har fremdeles innvandringstopp. Det er kun arbeidssøkende som får komme hit. Hvis du er ekspert på noe og har en utdanning er det den eneste grunn til at noen for komme til Norge å jobbe. Eller hvis man får stipend og kan leve av dette kan man komme og studere. Hvorfor har vi innvandring? Det er mange grunner til det. Blant annet utdanning, gjenforening, arbeidssøkende, flukt fra forfølgelse og fengsling eller krig. I Norge er vi forpliktet til å ta imot 1000 flyktninger i året.

Hvilke tap og hvilken vinning kan flyktninger oppleve ved å komme til Norge? Vi kan lage to lister. En for hva de taper ved å komme til et nytt land og en for vinning.

Tap Nettverk/ familie	Vinning Velferdskode
Venner	Stabilt samfunn
Kunnskap	Trygghet
Status	Mulighet til utdanning for seg selv og sine barn
Selvrespekt	Ytringsfrihet
Trygghet for å forstå samfunnet	Kulturmangfold
Begrenset mulighet til å oppdra egne barn ut i fra kultur	Fellesskap med landsmenn
Politisk/sosial kamp

 

. Det er ikke alle innvandrer som oppfatter seg selv som heldige å ha kommet til Norge. De klarer ikke å glemme tapet. Mange av de voksne innvandrerne bærer på en drøm om å få reise tilbake til sitt hjemland, men barna som er født her gjør det ikke. De kjenner ikke til noe annet land enn Norge. Derfor blir dette vanskelig for mange familier.

Hva er kultur?  Ytre kjennetegn på kultur er kleskoder og matvaner. Indrekjennetegn er holdninger og verdier. De viser hva en person har fått med seg fra den forrige generasjonen, men som gjennom sosialisering i ulike miljøer hele tiden er i forandring. Kultur er et av de mest vanskelige ord som er å forklare.  Kultur er både essens og prosess. Vi er hele tiden i forandring. Dette er veldig viktig å tenke på i et klasserom med mange forskjellige elever. Det er to ulike retninger å forstå andre mennesker på. Etnosentrisme,( min måte er den beste måten å leve på), og kulturrelativisme,( andres kulturer, så lenge det kalles kultur er det lov.) Det er to ulike forståelser av kultur, kollektiv kulturforståelse og individuell kulturforståelse.

Kollektiv kulturforståelse: Storfamilie, de eldste har makt og kunnskap, økonomisk avhengighet, hierarki, alder og kjønn. Individuell kulturforståelse: Kjernefamilie, barna er framtiden, livserfaring tillegges liten verdi, økonomisk uavhengighet, egalitært ”flat struktur”.

Den kollektive finner vi i hovedtrekk i afrikanske land. I en storfamilie er det den eldste som er klokest og har flest livserfaringer. Barna er fremtiden. Mannen bestemmer hva pengene skal brukes til. Det kan også være en onkel. Jo eldre du er jo mer makt har du. Menn er rangert over kvinner i familien. Når sønnen gifter seg kan han stå over sin mor i rang. Status er også viktig, men alder har alt å si. Den individuelle kulturforståelsen finner vi i europeiske land.  Man blir lett utdanket når man blir gammel. De eldste i familien har ikke like stor respekt.  Barna skal selv lære seg å bruke penger.

 I oppdragelsen er den største forskjellen at i den kollektive kulturforståelsen er det strengere grenser med økende alder. I den individuelle kulturforståelsen er det økt frihet jo eldre barnet er. Det er også andre store forskjeller.

 Kollektiv kultur forståelse: Underordning, lydighet/respekt, bestemmelsene tas av andre, fri vilje undertrykkes, kjønnsforskjeller, fysisk avstraffelse, styrt utenfra, forventninger, Ære/skam, strengere grenser med økende alder, arrangert ekteskap.

Individuell kulturforståelse: Selvstendighet, gjensidig respekt, medbestemmelse, forhandling, likestilling, sanksjonene uklare og psykologiske, styrt innenfra, samvittighet, Økt frihet jo eldre barnet er, kjærlighetsekteskap.

 I 1981 kom den første loven om at man ikke har lov til fysisk avstraffelse av barn. Den ble forbedret i 1986. Det er mange vestlige land som dette fremdeles er lov. Innvandrere føler en frustrasjon når de ikke kan oppdra barna slik de selv er lært opp. De må hjelpes til å oppdra barna uten å bruke makt og slag. Noen barn har et ben i hver kultur, men det er ikke et problem dersom hjemmet aksepterer dette og forstår at det er forskjellige regler på skolen enn hjemme. Barna må være akseptert både hjemme og på skolen. Da er dette en berikelse for barnet. Det er veldig viktig for en lærer å vite at språk blir brukt forskjellig. Barn fra afrikanske land har lært at det er uhøflig å stille spørsmål og tvinge en overordnet til å svare. Det er også utenkelig at barn diskuterer/argumentere. Dette går under situasjonssentrert kommunikasjonskultur.  Barn i Europeiske land oppmuntres til å stille spørsmål og de lærer å forhandle og å argumentere. Dette går inn under barnesentrert kommunikasjonskultur. Barn begynner å snakke omtrent samtidig i begge kommunikasjonskulturene. Barna blir like kompetente språkbrukere i begge kulturer. De forskjellige språkfunksjonene er funksjonelle i de samfunnene de praktiseres. Men, Kun barn fra en barnesentrert, verbal kommunikasjonskultur deler barnehagens og skolens kommunikasjonskultur! De er mer forberedt for skolen enn barn fra den situasjonsentererte kommunikasjonskulturen. Dette er jo en stor utfordring for alle skoler i dag.

 

Dysleksi 26.02.09

Dysleksi

Denne uken har Espen Scønfeldt vært på Høgskolen i Halden og holdt et foredrag om dysleksi. Han kom på vegne av Norges dysleksiforbund og snakket også om sine egne erfaringer om å vokse opp som dyslektiker. Han lå ca 4-5 år etter i utvikling i forhold til andre barn med det samme handikappet. Han er i dag utdannet som jurist.

 Dysleksi er en svikt i det fonologiske system. Det er ingen sammenheng mellom intelligens og dysleksi. Det er også et dynamisk handikap. Det vil si at det er et handikap man kan gjøre noe med. Det er den vestlige verdens største handikap.

Espen var opptatt av å fortelle om hvor viktig det er å reagere i tide. Men det er ikke lett for en lærer å skille på dysleksi og andre mulige årsaker til skrivevansker hos elever. Hvordan skal læreren klare å skille på skrivefeil? Eleven skriver kanskje ordet riktig på en linje, for så å skrive feil på den neste linja. Hvis en elev gjentar den samme skrivefeilen etter at læreren å ha rettet på dette mange ganger er det kanskje en grunn til å se nærmere på det. Hvis en lærer er i tvil om eleven har dysleksi, skal han/hun alltid sende eleven videre for nærmere vurdering hos spesialister på dette området. Det er sannsynlighet for at det er 1- 2 elever i hver klasse som har skrivevansker.

Nå i voksen alder ser Espen at det var store mangler i hans opplæring. Det eneste året han husker at han trivdes på skolen var i første klasse på Marinelyst skole. Det var det eneste året han fikk gode tilbakemeldinger. Han hadde en drøm om å bli elektriker. Men en lærer fortalte ham at det kunne han bare glemme. Han ville aldri klare å bli elektriker men måtte nok nøye seg med noe langt enklere. Dyslektikere blir ofte sett på som dumme. Dette er jo et tankekors for alle lærere. Det å knuse drømmene til en elev kan være veldig ødeleggende. Drømmer er jo selve motivasjonen til all læring. Det er veldig viktig at læreren forteller elevene at de kan bli hva de vil. Dette gjelder alle elever uansett om de har et handikap eller ikke.

Espen sitt råd er: ta utgangspunkt i eleven, snakk for å finne ut hva som er galt og la eleven få slippe høytlesing som kan være en slitsom og skremmende opplevelse. Ikke fremsett skremselspropaganda. En følelse av å mestre oppgaver er viktig for eleven. Jo bedre de blir i et fag jo mer morsomt er det. Gleden over å vinne over et handikap er den største gleden. Overbevisninger og sannheter er det samme.

Statistikker viser at dyslektikere har 10 ganger så stor sjanse til å bli en grunder enn de som er skoleflinke. Dette er noe å tenke på. Det viser at de er fulle av ideer og oppfinnsomhet som igjen viser til god tenkning. Dysleksi handler om å lære på en annen måte.

Det er jo betenkelig at bare 28 av 30 lærere ikke kjenner til dysleksivennlig pedagogikk. 22 % av alle 15-åringene i norsk skole har lesevansker. Dyslektikerens forståelse av et eget handikap er veldig viktig. Det er ofte viktigere hva en tenker om sitt eget handikap enn hvilken grad handikappet har.

Som lærere bør vi gjøre oss noen tanker om dette. Hva kan for eksempel en lærer lære av en legens måte å tenke på i forhold til diagnostisering og behandling av dysleksi? Hvordan tenker og handler en lege? En lege vet at hver 20 pasient er det noe galt med. Derfor kan det være alvorlig å overse en diagnose. 3-5 % av befolkningen har dysleksi og det er mange former for dysleksi. Derfor er det viktig å ta utgangspunkt i eleven. Læreren må sette av nok tid til eleven og gi han/hun informasjon om tilstanden. Deretter prøve å finne en løsning på læringssituasjonen. Akkurat slik en lege ville gjort.  Dialogen mellom elev og lærer er utrolig viktig for å oppnå resultater. Eleven må føle at han/hun blir tatt på alvor. Det er viktig å finne ut hvilke interesser eleven har og bruke dette som verktøy. Selv om hver interesse er snever er det summen av interesser som teller. Dette krever en form for struktur.

Hvilken nytte har en lærer av å se elevenes drømmer og vite om deres interesser? Jo, da kan læreren lage oppgaver som fenger eleven. Det vil bli mye lettere å få eleven med seg enn mot seg når du vet hva eleven drømmer om.  Det er nok ikke lett å motivere et barn som hater skolen. Å få noen til å elske det en hater er en stor utfordring ikke bare for lærere men for alle mennesker i samfunnet. Så må vi veve noe pedagogisk ut i fra dette. Hvis elevene er interessert i dataspill, la de skrive om dette. Gjerne med store bokstaver. Da blir mengden den samme som de andre elevene leverer. Lydfiler er en lur ting å bruke som elevene kan levere inn. La de bruke ordboka, da klarer de raskere å lære seg å skrive ordet riktig. Bruk word programmet. Den kreative siden kan bli ødelagt ved å rette på skrivefeil hele tiden, men det er en fordel å ta etter som det kommer. Dette er forskjellig fra person til person. De fleste dyslektikere lærer mest i ordbilder.

 Dette er råd som vi fikk av Magnus Nohr som er lærer på Høgskolen. Han er selv dyslektiker og har masse erfaring om dette. Han fortalte at metoder innen mestring og pedagogikk har vært viktig for han, og også det å dyrke hobbyer.  Det kan også være en god hjelp med tankekart.  Det finnes digitale tankekart på pc for barn. Barn som har vanskeligheter med å lesSe og skrive må dessverre jobbe mye mer enn andre elever. Det blir dobbelt så mye lekser for dem. Hvis ikke blir gapet bare større og større. Det finnes flere spesialprogram for dyslektikere. Dyslektikere har også rett til en bærbar pc. Når de bruker pc blir de mindre opptatt av skrivefeil og mer opptatt av innholdet. Det å få en diagnose er viktig så man får midler til å hjelpe. Til slutt vil jeg nevne at det har kommet et nytt program som heter cd-ord. Dette er et flott hjelpemiddel for dyslektikere og andre med skrivevansker. Det er også et lydprogram som heter Daisy som hjelper barn med lesevansker.

Tilpasset opplæring 19.02.09

Tilpasset opplæring

 Vi har hatt besøk av Roald Jensen på Høgskolen i Halden. Hans forelesning dreide seg om tilpasset opplæring i en lærende skole. Han har mange års erfaring i skolen og refererte også til sin egen forskning i skolen.  Han har også utgitt en bok om dette.” Roald Jensen. 2006. Tilpasset opplæring i en lærende skole: Om utvikling av læringsmiljøet Læringsforlaget, 2. opplag. 156 sider.” Boka beskriver hvordan tilpasset opplæring forstås og praktiseres i skolen. Videre drøftes begrepet og settes i sammenheng med de oppgavene skolen skal løse på individ-, gruppe- og skolenivå. Det hele settes inn i en modell for å utvikle tilpasset opplæring i skolen.

 I Læreplanverket for Kunnskapsløftet (LK06) beskrives tilpasset opplæring som et grunnleggende element. Det er imidlertid ulik forståelse av innholdet i begrepet tilpasset opplæring, og det er ofte usikkerhet om hva skolen skal gjøre for å omsette begrepet til pedagogisk praksis.

Alle lærere tar en vurdering av hvordan undervisningen skal være, men det er store forskjeller fra lærer til lærer. De fleste lærere utfører individuell opplæring. Måten dette gjøres på kan man gjøre noe med. Lærerens måte å gi instruksjon på er et svakt punkt. Det å få med seg alle elevene i en klasse er ikke alltid like lett. Det ser ikke ut til at elever som jobber etter en bestemt metode gjør det bedre i skolen. Arbeidsmåter er ikke det samme som metoder. Noe annet må ligge i bunnen. Vi må finne faktorer som går igjen. Lærerne bestemmer alltid metoden for opplæringen, men mange lærere klarer sjelden å begrunne hvorfor de bruker en bestemt metode. En lærer skal ut i fra lærerplanen alltid finne ut hvorfor man bruker et opplegg og begrunne dette.

Det beste er å utvikle et undervisningsopplegg som allerede finnes. Tilpasset opplæring er ingen visjon i den brede forståelsen. Verktøy kan heller ikke erstatte forståelse. Som lærer har man like stort ansvar for at alle elevene i klassen får forståelse for fagene. Tilpasset opplæring gjelder alle elever, men noen elever har en annerledes måte å lære på. De har veldig spesielle forutsetninger og må ha spesialundervisning. Mange tror at dette er noe nytt, men det er det ikke. På alle skoler finnes det tilpasset undervisning, men det er veldig ujamt fra skole til skole. Det nytter ikke å kopiere andre skoler, hver skole må finne et eget opplegg selv for å videreutvikle seg. Tilpasset opplæring er for alle elever, ikke bare for de med spesielletilpassinger. Det er fylkesmannen som har ansvar for at det blir gjennomført tilpasset opplæring på skolene og forståelsen av dette.

En tilpasset opplæring fremmer læring gjennom å legge til rette for å bidra til at alle lærer og utvikler sitt potensial gjennom deltagelse i et læringsfellesskap. Elevgrunnlaget ved den enkelte skole er jo veldig ulikt. Det er også ulike innslag av minoritetsspråklige elever, store og små skoler. Uansett hva slags skole du er på skal det tilpasses hver enkelt elev. Innenfor rammen av hver gruppe skal flest mulig elever klare å motta lærdom. Du skal som lærer nå flest mulig elever med den metoden du bruker.

Roald Jensen mener at det er to metoder som er de viktigste. Den ene er temabasert undervisning. Han mener det er viktig å jobbe over tid med et tema, og også å bruke forskjellige arbeidsmåter. Mappemetodikk / vurdering er også en av de viktige ting som han fremhever, men dette krever mye av læreren. Dette fremmer tilegnelse av lærdom for elevene. En lærer må ha en forståelse av når og hvordan disse metodene skal brukes, slik at individet oppnår sosial aksept og tilhørighet og er i stand til å bidra positivt i sosiale sammenhenger. Forståelsen av læring bør gi konsekvenser for hvilke metoder du skal velge. Skolen må ha en felles oppfatning om dette. Elever må jobbe for å lære! De må hjelpe hverandre å lære. Elever lærer best når de samarbeider. Elevene er faktisk en lite utnyttet læringsressurs i skolen.

Kunnskap blir konstruert gjennom samhandling og i en kontekst, og ikke primært gjennom individuelle prosesser. (Dyste, 2000).

De første tre neste årene skal elevene lære å være elever. Elevene må tilpasse seg skolen og ikke omvendt. De må klare å tilpasse seg systemet. Det må også være en gjensidighet mellom skole og elever. Da vil vi oppnå mer for hver enkelte elev. Det er gjort en måling av hvor mye elever husker fra en undervisning etter at det har gått 3 uker. Resultatet ble at etter praktisk utprøving var det hele 75 % som husket innholdet i undervisningen og da elevene samarbeidet og underviste hverandre var det hele 82 % av elevene som husket innholdet. Dette viser at elever må kunne få lov til å snakke sammen. Det må utvikles en forståelse hos elevene for samarbeid, men da må de få rom for dette.Det er tre kriterier for tilpasset opplæring.

1. Alle lærer gjennom læringsaktivitetene som læreren tilrettelegger

2. Elevene utvikler forståelse for at læring er viktig for å mestre framtidige livssituasjoner. All utdanning har et formål til å hjelpe elevene til å mestre fremtiden. Velger du arbeidsmåter der elever skal samhandle er det den beste måten. Alle må lære seg nye ting hele livet. Forståelsen for dette er viktig. Derfor er det klokt å jobbe med dette fra dag 1. Det vil si fra første klasse.

3. Mangfoldet i skolens fellesskap fungerer som en ressurs som bidrar til læring for alle. Tilpasset opplæring skal i all hovedsak skje innenfor rammen av fellesskapet og på en måte som er håndterlig for lærerne og skolen.

Gjennomgående faktorer finnes i all undervisning. Kriteriebasert vurdering handler om at man bruker et kriteri som grunnlag.  Man må ta utgangspunkt i forskjellige kjennetegn. Vi skal ha objektive kriterier. Det må gis vurdering også under undervisningen. Eleven må vite om hvilke kriterier det er til oppgaven. Mange lærere er ikke flinke nok til dette. Mange skoler har heller ikke stor nok bevissthet på dette. En mulighet er også at man kan sette elever til å vurdere hverandre. De må få tid til å snakke sammen om temaet. Elevene må også få mulighet til å rette opp feil ut i fra de kriterier som er fastsatt før de får den endelige vurderingen fra læreren. Derfor er det også viktig at læreren tar seg god tid når man går gjennom et tema. Dette er klokt å gjøre som en flerleddet prosess.

Det er viktig med en felles innføring for hele klassen slik at de føler en tilhørighet i fellesskapet. Lærerne må også forsikre seg om at de når alle elever slik at de forstår hva de skal lære. De må også forklare elevene hvordan læringsarbeidet skal foregå, redusere behovet for individuell oppfølging, og drøfte hvordan individuell oppfølging kan skje. Det å jobbe med læringsstrategier er noe av det klokeste man kan gjøre. Det er mer viktig å lære best mulig kontra mest muligLæreren må skrive på tavla hva elevene skal kunne innen timen er over.  Det er viktig at læreren avslutter med en oppsummerende refleksjon. Det er også viktig at læreren stiller spørsmål til elevene underveis i undervisningen. Læreren må da tenke på hvor mye tid elevene får til å svare? Noen elever trenger litt lenger tid før de kan svare. Det er ikke uvanlig at de får for liten tid. Lærerne kan ha det for travelt.  Som lærer bør man tenke på dette og være tålmodig, og klare å vente på svaret.

Det er også viktig å prøve å få alle elevene til å svare på spørsmål. Det er jo ofte at det er de samme elevene som svarer hver gang. Hva kan en lærer si når elever svarer feil? Hva kan en lærer gjøre for å snu dette til et rett svar? Det er nok lurt å spørre hvordan eleven har tenkt, for deretter å prøve å gjøre om feil svar til noe elevene lærer av.

 Lærere må organisere elevene i team.. De må tenke team kontra gruppe med elevene. Disse teamene settes sammen ut i fra hva en vil oppnå. Hver enkelt elev kan være gode i hvert sitt tema slik at de passer sammen. Elevene selv kan være en ressurs i å lære bort til hverandre. Vil man bli god i noe må det jobbes med! Avslutningen av en time må brukes til å reflektere på stoffet de har gått igjennom. Repetisjoner er alltid viktig!  En lærer må aldri være redd for å jobbe med gjentakelser.

 Det er lite som tyder på at lekser bidrar til å fremme læring. I hvert fall slik det praktiseres i dag.  Leksene bør i mest mulig grad gjøres mellom to økter som omhandler det samme tema. Det er også viktig å gjennomgå lekser før ny undervisning starter. Elevene kan også vurdere hverandre og samarbeide om det. De kan også selv finne ut hva som er klokt å trene mer på. Det er også organisert leksehjelp på full fart inn i skolen.

Ut ifra en tabell som Roald Jensen viste oss leser vi at ca 45 % av lærerne sjekket om leksene var gjort i 2007. Men bare ca 10 % rettet leksene og ga tilbakemelding. Det er en økning på sjekking om lekser er gjort på 25 % fra 2003 til 2007, men det som er betenkelig er at det også bare var ca 10 % av lærerne som brukte leksene som utgangspunkt for diskusjon i klassen i både 2003 og 2007. Der er det ingen økning. Det er jo gjennom diskusjon og samarbeide elever lærer best.

Det er sjelden at lærerne inviterer elevene inn i diskusjoner om hvordan de skal jobbe. Dette bør forbedres. For eksempel ved å spørre elevene om de synes det er andre måter som er bedre å jobbe på, og komme frem til en felles enighet om dette. Da vil elevene få en følelse av å eie sin egen arbeidsmåte.  Det er viktig å snakke sammen og reflektere. Dette vil også utvikle gjensidig respekt mellom elevene. For i læreplanen står det at elevene skal trekkes med i vurderingen av eget arbeid og samarbeidet mellom elevene fremmer dette.

 

 

 

11.02.09 Mobbing

 Vi har hatt besøk av Terje Forsberg på Høgskolen i Halden i dag. Han åpnet foredraget med å fortelle om sin skolehverdag og oppvekst i hjemmet. Han reiser rundt i hele Norge og holder foredrag om temaet mobbing. Historien han forteller om sin oppvekst er grusom og tragisk. Dette er noe som ingen barn burde oppleve. Forsberg har skrevet en bok om hvordan han opplevde disse grusomhetene og til slutt klarte og ”reise seg” igjen. Tittelen på denne boka er ” Det er aldri for sent å bli et lykkelig barn”. Terje ble født i Rakkestad og vokste opp i et alkoholikerhjem.  Hans far var alkoholiker og moren hans ble mishandlet og voldtatt foran øynene på han og søsknene. Faren reiste i fra dem og var borte i lengre perioder, for så å komme tilbake for å fortsette mishandlingen. Moren hadde ingen penger til mat, så barna gikk ofte sultne til sengs.

På skolen forsatte mobbingen. Han gikk på seks forskjellige barneskoler og hadde seks forskjellige lærere. Etter noen år fikk han ha en diagnose som evneveik og åndssvak noe som absolutt ikke var riktig. Det var først i år 2000 han lærte seg å skrive korrekt, før dette skrev han som en tredjeklassing. Han kritiserer skolen og lærerne. Hans budskap er at de ikke tar mobbing på alvor. Under hele sin oppvekst levde han i dette helvete uten at verken lærere eller barnevern tok affære. Han fikk også indre blødninger i hodet på grunn av mishandling av medelever. Dette resulterte i en betennelse i hodet som han siden har hadde store problemer med.

Terje Forsberg tok gymnaset i voksen alder og han forteller at han hentet tilbake hele sin barndom i en alder av femti år. Men fremdeles kan fortiden innhente han. Det er nok å kjenne en lukt eller høre en lyd som han kan forbinde med vonde minner fra barndommen. Dette skriver han om i boka si. Arrene fra mobbingen sitter dypt i kroppen.

 Det er fremdeles mange barn som lever under tragiske forhold i hjemmet. Det er forferdelig å tenke på at barn lever under slike forhold.  De har ikke foreldre som stiller opp og tar vare på dem.  Forsberg mener at det finnes slike elever i hver eneste klasse.

Som lærer blir dette en stor utfordring. Det er viktig å ha strenge rammer for problemelever, men samtidig fortelle elevene at du er der for dem.  Det er viktig og være ærlig og frem for alt deg selv. Hvis en lærer får mistanke om omsorgsvikt må dette meldes fra til barnevernet med en gang. Skriv en blogg for hver dag om saker som eleven har sagt. Den daglige Inspeksjonen i skolegården er veldig viktig. Det er der vi som lærere kan stoppe og ikke minst forebygge mobbing.

Det er gjort liten forskning på mobbing av jenter og hvordan vi skal ”lese” dem. De fleste undersøkelser om mobbing er basert på gutter. Det er nok dessverre like mange jenter som blir mobbet. Dette er noe jeg selv har opplevd i klassen jeg gikk i. I dag sitter jeg med tanker om at jeg skulle ha gjort mer for å hjelpe denne jenta.. De som står og ser på og ikke griper inn i situasjonen er også en form for mobbere. Hele mobbingen blir uskyldiggjort ved at mange bare står og ser på uten å delta. Barn får mindre skyldfølelse når det er mange som utfører samme ugjerning. Derfor er det viktig som lærer å snakke om mobbing i klasserommet.

 Mobbing gjennom internett og på mobilen blir mer og mer vanlig.  Der blir elever hengt ut med sex sladder og baksnakking. Dette kan gjøre stor skade på eleven.  Som lærere bør vi mestre msn, blogger osv.  Dette for å kunne oppdage mobbing og uvettig bruk av internett. Som lærer bør man også unngå å bli tatt bilde av på fest. Det kan ta seg dårlig ut, hvis for eksempel dine elever ser dette. Man må også tenke på hvilke bilder som blir lagt ut på nettet. Hvilke konsekvenser det kan få i fremtiden.

 Dette er tall som er tatt ut fra elevundersøkelsen i 2008. 1 av 3 foreldre setter tydelige grenser for nettbruk for sine barn. 4 av 10 henvender seg til sine foreldre om problemer på nettet. Nesten ingen kommer til sin lærer med problemet. 6 av de som ble spurt mener at internett har gjort det enklere å mobbe.

Andelen av alvorlig mobbing har økt fra 4,5 % i 2005 til 5,4 % i 2008. Andelen er størst på barnetrinnet. 85 % trives godt på skolen. Dette har holdt seg jevnt. Det er kanskje greit å tenke litt rundt disse tallene. Vet elevene hva mobbing er? Når er det de kaller det mobbing? Hvor går grensen mellom uskyldig ”erting” og mobbing?

Til slutt vil jeg ta med dette utdraget fra Fredrikstad Blad,onsdag 11.02.09.

Statsminister Jens Stoltenberg og kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell skal sammen med sentrale nasjonale parter i arbeidet mot mobbing, signere et nytt manifest mot mobbing i morgen. Et av tiltakene er å lære opp lærerne i å håndtere digital mobbing.

Statssekretær i Kunnskapsdepartementet, Lisbet Rugtvedt (Sv) sier til VG Nett at lærere trenger mer kunnskap.

Ifølge Rugtvedt er det et mål at kunnskap om unges data- og medievaner skal integreres i lærerutdanningene i større grad enn tidligere.
- Lærere og rektorer trenger mer kompetanse om hvordan mobbing håndteres, og mer kunnskap om unges teknologivaner, sier hun. ( Tatt fra Fredrikstad blad, onsdag 11.02.09.

Dette må lærere ta på alvor og være veldig oppmerksomme på.